Hjemme i Norge igjen

Nå har jeg vert hjemme i Norge i en dag cirka og det føles helt fantastisk. Når jeg gikk av flyet på Sola flyplass på mandag hadde 11 av mine herlige venner + familien min, stilt opp på flyplassen. Det var helt utrolig herlig å se dem igjen og å kunne gi dem en stor klem alle sammen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si når jeg kom, men jeg satte uansett utrolig stor pris på at så mange stilte opp. Fra flyplassen var det rett hjem for å spise taco før jeg drog ut på treningen med mine herlige venner. Etterpå ble det jordbær med fløte på. Uansett, å dra fra Edinburgh var helt forferdelig. Å måtte si hade til min kjære vertsmor som har vert som en mor for meg i den tiden jeg bodde i Skottland var noe av det verste jeg har gjort, men følelsen av å se alle sammen på flyplassen var ubeskrivelig herlig. Å være hjemme føles rart på en herlig måte. Jeg føler at alt er som normalt, og det føles helt ærlig som om jeg aldri drog herifra. Samtidig føler jeg at alt jeg ser er nytt og jeg får sonn "ååå, skolen min!!!!!" følelse for alt jeg ser igjen nå etter 10 måneder i Skottland. Det er helt rart. Noen ganger kjenner jeg også en liten følelse av savn. Det er rart å tenke på at jeg ikke har vertsforeldrene mine og vennene mine i Skottland rett rundt hjørnet. Likevel lever jeg fremdeles i en slags lykkerys tror jeg hvor jeg er kjempglad hele veien. Det er herlig.

Dette blir det siste innlegget på bloggen min, så jeg vil bare si tusen takk til dere som faktisk har lest bloggen min i år. Det er alltid kjekt å se at jeg i vert fall ikke skriver bare til meg selv. Uansett, det er herlig å være hjemme, jeg savner Skottland bittelitt av og til, men mesteparten av tiden er jeg bare kjempeglad for å være hjemme igjen. Så da var jeg ferdig å blogge. Takk for at dere leste bloggen min.

Don't cry because it's over, smile because it happened!

Nå er det slutt og jeg skal hjem. Jeg gleder meg, jeg gruer meg. Det har gått så fort. Det føles som om det bare er noen uker siden jeg stod på flyplassen og sa hade til venner og familie, samtidig føles det som om det har gått en evighet. Jeg har lært så utrolig mye i løpet av dette året og kan ærlig si at jeg ikke ville vert foruten. Jeg angrer ikke på at jeg drog i det hele tatt. Selvfølgelig har det ikke alltid vert lett. Jeg har hatt perioder hvor alt jeg ville var å være hjemme med familie og venner, men det har også vert perioder hvor jeg har hatt det utrolig bra og ikke har villet hjem i det hele tatt. Jeg skal ikke lyge, året mitt ble langt i fra slik jeg hadde trodd det skulle bli. Det har vert mange nedturer, og mange tårer har blitt felt, men etter å ha kommet meg gjennom det har jeg nå innsett hvor mye jeg har lært, hvor mye jeg har vokst. Jeg har lært å klare meg på egen hånd. Jeg har lært hvordan det er å ikke komme overens med de du bor sammen med. Jeg har lært å ikke bry meg om dem som ikke vil ha noe med meg å gjøre. Jeg har lært å snakke engelsk flytende. Jeg har lært å leve i en annen kultur med nye mennesker. Jeg har lært hvor vanskelig det kan være når du står helt alene i et fremmed land og må klare deg selv. Slik kunne jeg fortsatt side opp og side ned, men det skal jeg ikke. Poenget er at når du drar på utveksling så lærer du mye, på både godt og vondt. De vonde erfaringene blir de du lærer av, og de gode erfaringene blir minner du aldri vil glemme. Du lærer kanskje mye om en annen kultur, et annet land og ander mennesker, men det viktigste av alt, du lærer masse om deg selv. Du blir satt på prøve. Du får testet ut hvor sterk du er. Du får testet ut at du faktisk kan klare deg uten venner og familie. Du får en bekreftelse på at du kan klare deg alene. Du får en bekreftelse på at du er selvstendig. Dersom du får muligheten til å dra på utveksling, dra. Uansett hvordan din opplevelse blir så lærer du mye. Du kommer ikke til å angre. Det er ting jeg skulle ønske jeg gjorde annerledes. Det er ting jeg vil glemme. Det er ting jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å gå gjennom, men alt det vonde gjorde meg sterkere. Det er også mennesker jeg er evig glad for at jeg møtte. Det er ting jeg har opplevd som jeg aldri vil glemme. Det er minner jeg kan sitte å smile av. Alt dette, både det vonde og det gode, er det som gjør et utvekslingsår til det det er. Skulle jeg valgt igjen, hadde jeg valgt akkurat det samme. Jeg hadde dratt på utveksling. For nå når jeg ser tilbake på alt, tenker på alt jeg har opplevd, alt jeg har lært, så sitter jeg igjen med et smil. De vonde minnene forsvinner, og de gode blir igjen. Jeg skal ikke si det har vert det aller beste året i mitt liv, men det har vert utrolig bra, det har vert verdt det, og jeg ville gjort det igjen. Nå sitter jeg med en trist følelse. For det er slutt. Jeg sitter også med en god følelse. For jeg skal hjem. Hjem til Norge.    

Musselburgh athletics

Skrevet på lørdag 09.06.12.

I dag hadde jeg den aller siste treningen med Musselburgh athletics og jeg måtte si hade til Mhairi, en av mine beste venner her borte. I går gikk vi ut og spiste før vi drig hjem til henne hvor jeg sov over. Jeg fikk en bilderamme med et bilde av oss i, en liten figurting hvor det står "friends forever" og et kort av henne. Alt var kjempefint og jeg ble utrolig glad! På morgene i dag drog vi på trening hvor jeg fikk enda et kort signert med noen av folka fra klubben. I tillegg fikk jeg et magasin eller noe slikt hvor det står om når Norge spilte mot Skottland i EM i 1978(jeg tror i vert fall det er det) av Rab, en av trenerene. Etter treningen ble det også litt kake før jeg ble kjørt hjem av moren til Mhairi. Da måtte jeg si hade til moren til Mhairi, Beth(søsteren til Mhairi) og Mhairi, og det var utrolig trist. Det var umulig å holde tårene tilbake. Heldigvis vet jeg at dette ikke blir siste gang jeg ser henne. Vi har avtalt å ha en fast dag i måneden hvor vi skyper og hun har også planer om å komme til Norge, og jeg skal jo selvfølgelig tilbake til Skottland. 


Dette er deler av gjengen som er der på onsdager. Desverre så var det regn og dårlig vær så vi var svært få denne onsdagen.




Mhairi, en dude som springer 400m for det britiske laget, meg og Linzi.


Meg og Mhairi.




Meg og Mhairi hjemme hos henne i går kveld.


Beth.


Mhairi og Beth.


Mhairi, meg og Beth.


Fotballmagasinet.


Bilde jeg fikk av Mhairi.


Og den lille figuren jeg fikk. 

The athletics club has been a very important part of my time here in Scotland. Everytime i have had a hard time, being at the practices has made me smile again and cheered me up.
I'm gonna miss everyone so much, and i'll defently come back to visit yous all. And Mhairi, i'll see you in not long when you come to Norway or i come back to visit you in Scotland. Love you lots.    

Goodbye-party at Alexas.

I går drog Bea heim. Eg, Amanda og Anna vart med henne inn på flyplassen og sa hade der. Vi prøvde så godt vi kunne å ikkje gråte, men nokre få tårer vart det likevel tilslutt. Det var trist! Det er rart, eg har bodd med Bea i 5 månadar nesten og ho har vorten ein veldig god venn. Det er rart å vite at ho no er heime i Spania for godt. Det er så stille her i huset når Demi og Roddy er på jobb no som Bea har dratt. Ingen å snakke med, ingen å se "friends" med, ingen å sitte å le med. I'll miss you Bea, you have been an awsome hostsister!  

Her er bileta frå goobye-partyet hos Alexa som var forje søndag.


Anna.


Nokon av jentene.




Demi og Bea.


Mat!!!


Anna.


Allison.


Amanda.


Graeme.


Vertsforledrene til Anna, Robert og Heather.


Brodie.


Meg og Bea.




Amanda, Bea og Anna.






Amber, Bea og Anna.


Alle saman samla.







Prom

I går var eg altså på ball med Lilly. Vi gjorde oss klare hos Lilly før vi drog over til ei venninne av Lilly, Robyn. Her kom også 5 andre jenter. Klokka 6 kom limoen vi hadde bestilt og vi vart kjøyrt til hotellet i Edinburgh kor ballet skulle vere. Her var det tre retters middag før det vart dansing med masse god musikk. Ballet varte til halv 1, og då var det berre meg og 5 av jentene eg gjek på ballet med som var igjen på hotellet. Derifrå så gjekk eg, Jax, Sarah og Lilly til McDonalds. Vi endte opp med å gå feil veg, så møtte vi tre gutar som endte opp med å følgje oss heilt til McDonaldsen som var sikkert ein 45 minuttars gåtur frå der vi var. Vi endte også opp med å gå barfødt gjennom halve byen sidan høge hæler er utrolig vondt å gå med i lengden. Det regna, det var windy, og det var kaldt. Etter 2 timar gåande barfødt i byen vart det frykteleg kaldt, men tilsutt så kom vi oss heim igjen i 4 tiden. Då vart det 3 timars søvn før eg måtte opp for å ta bussen heim for å vente her på at nokon skal kome å hente pakken eg sendar heim. Anyway, her er nokre bilete frå kvelden:


Jax og Lilly.


Lauren.


Lilly.


Meg og Jax.


Robyn og Lauren.


Meg, Jax og Lilly


Heather og Robyn.




Lauren og Sarah.


Alle sammen i limoen.










On the dance floor.


På bussen på veg hjem.


Slik gjekk eg i cirka 2 timar i regn og surt vær.





Alt i alt var det ein veldig bra kveld.

I dag skal Bea dra hjem så eg, Amanda, Anna og Roddy skal på flyplassen for å sei hade. Herregud det føles heilt sykt! Etterpå skal eg møte Mhairi i byen for å gå ut å spise før vi drar heim til ho. Eg skal overnatte der i natt, så skal vi dra på min aller siste friidrettrening på laurdag morgon. Eg gruar meg noko heilt ekstremt. Det vert ei trist helg med masse avskjedar, men på mandag kjem eg også heim til Noreg. Det blir utruleg kjekt å sjå familie og venar igjen.

From the cinema with a group of people

Dette her er leeeenge sidan, men vart nettopp lagt ut nokre bilete på facebook så tenkte at eg skulle leggje dei ut her også.





Dette er så ein del av dei folka eg har vore med på skulen deI siste månaden. Flagget på bakken er eit skotsk flagg som eg får venar og folk frå skulen til å signere.

Og eg har ikkje tid i dag heller til å leggje ut bilete frå festen hos Amanda, så det kjem ein annan gong, so too bad for yous! Anyway, nå skal eg til Lilly, for i kveld er det ball.

Mye å gjøre, alt for liten tid

I forje innlegg skrev jeg at jeg skulle legge ut bilder fra goodbye partyet hos Amanda, men blogg.no svikta meg så jeg kunne ikke logge inn. I dag har jeg ikke tid desverre, så det får gjøres en annen dag. Uansett, i går hadde jeg siste trening med seniorene i Musselburgh atheltics. Vi hadde en "norwegian training session" som det så fint blir kaldt. Etterpå drog vi til Lucas for å spise iskrem. Her fikk jeg et kort som alle hadde skrevet en liten hilsen på, en Musselburgh atheltics t-skjorte og en Musselburgh atheltics løpedrakt. I tillegg fikk jeg også en liten boks med sjokolade fra Lucas. Det var utrolig koselig, ble utrolig glad for gavene og nesten litt rørt. Jeg gråt ikke, men satt med en klump i halsen. Det var trist. De tok også fra meg menyen og bestilte for meg. Det skulle være en overraskelse, og de bestilte den største iskremen du kan få kjøpt på stedet. Den koster 11 pund så det sier vel litt om størreslen. Det er også meningen at du skal dele den med andre for jeg kan love dere at å spise den alene er umulig. Iskremen består bokstravlig talt av alt du kan få der nesten. Det var vaniljeis, sjokoladeis, jordbæris, sonn grønn is, jordbærsaus, sjokoladesaus, karamellsaus, bananer, nøttestrø, sjokoladestrø, marshmellows(vet ikkje hvordan det skrives), og krem. Det var veldig godt og jeg var utrolig mett etterpå. Anyway, det var en utrolig bra kveld og jeg koste meg masse!

I dag hadde jeg siste skoledag. Exam leave er nemlig slutt og vi er nå tilbake på skolen. Jeg er egentlig ferdig for godt og hadde ikke trengt å gå på skolen i dag, men jeg drog nå inn likevel for å si hade til lærere og folk jeg har vært med på skolen. Ikke noen tårer nå heller, men klumpen i halsen var på plass. Var gansek trist faktisk, men det har ikke helt godt opp for meg at jeg faktisk reiser hjem på mandag og at det var siste dag på skolen. Jaja, i morgen skal jeg på ball med Lilly, det blir bra. Så må jeg si hade til henne også. Mye som skjer, mange å si hade til, alt for liten tid, men jeg klarer meg. Nå er det siste friidrettstrening med juniorene i dag, så jeg frå komme meg av gårde så jeg rekker bussen. Har forresten selt sykkelen min nå. En fra friidretten kjøpte den. Snakkes.

The Port Seton gala

På laurdag var det noko som vart kalla the gala her i Port Seton. Det er ein tradisjon kor barn frå barneskulen går i ein parade og nokre av dei får titlar som "the gala queen" og liknande. Ved the community centre så minnr det litt om eit tivoli med ulike karusellar eller kva det no heitar. Først var eg på friidrettstrening på morgonen, så møtte eg Brodie og vi gjekk ned til hamna for å sjå båtane som kjem inn med barna frå barneskulen som har fått titlar. Her møtte vi Rhona, Sarah, ei jente eg ikkje veit kven er, og Laura. Etter at båtane hadde kome i land gjekk vi opp til the community centre og brukte masse pengar på eit par av karusellane.  


Outisde the community centre.


Nede ved hamna. Brodie.


To av båtane.








Paraden gjekk forbi der.






Emmelie. Her kunne du betale eitt pund og du fekk trekkje eit kort og sjå om du fekk eit av korta som ligg under premiane. Du hadde tre sjangsar og eg var ikkje i nærheiten av å vinne.  


Meg og Laura på den eine karusellen som vi tok 5 gonger. Siste gongen var det like før begge to spydde og selvfølgeleg varte den turen leeeeenge.   






Den andre karusellen som vi tok 2 gonger.










Mange hus var pynta.







På kvelden gjekk eg ut å spiste med eit par venninner frå skulen. Laura hadde nemleg arrangert eit goobye meal for meg. Det var koseleg, men tok ingen bilete.

I går var det eit goobye party hos Amanda som Alexa hadde arrangert. Det var mange folk, mykje lyd og god stemning. Kan leggje ut nokre bilete frå der i morgon. No skal eg ut å møte kontaktpersonen min og dei andre utvekslingsstudentane. Vi skal på bowling. Talast.

Skiing without snow

Eg og Brodie var altså og stod på ski i eit skitrekk som er åpe heile året på mandag. I stadenfor snø er det noko mattegreier som gjer at du kan stå på ski heile året.Var ikkje store trekket, men eit par timar der var kjekt. Her er nokre bilete(tatt med mobil, altså ikkje veldig god kvalitet):




Stoleheis hadde dei faktisk.


Meg og Brodie.

I don't wanna say goodbye

For bare noen dager siden var jeg på joggetur med Anna. Jeg sa jeg var veldig klar for å komme hjem. Akkurat nå føles det ikke slik i det hele tatt. Tanken på å dra hjem får meg nesten på gråten. Tanken på at utvekslingsåret mitt er slutt får magen til å knytte seg. Året ble kanskje ikke helt slik jeg hadde forestilt meg det, men den siste måneden har jeg hatt det utrolig bra. Jeg merker allerede nå at de vonde minnene jeg har liksom forsvinner mer og mer. Det gjør det bare dobbelt så vanskelig å dra. Jeg ville aldri vert foruten denne opplevelsen jeg har hatt. Aldri. Hvordan skal jeg klare å si hade til vertsfamilien min når jeg vet jeg aldri skal bo her igjen? Hvordan skal jeg klara å si hade til alle i Musselburgh athletics når jeg vet jeg aldri skal trene med dem igjen? Hvordan skal jeg klare å si hade til de andre utvekslingsstudentene når jeg vet jeg kanskje aldri ser dem igjen? Hvordan skal jeg klare å dra fra alt som har vert livet mitt de siste 10 månedene? Jeg vet ikke. Jeg gruer meg. Jeg vil ikke. Jeg føler meg ikke klar for dette. Det begynner liksom sakte å gå opp for meg at det er over om mindre enn to uker. Denne delen av livet mitt er over. Det er slutt. Jeg må legge det bak meg, men hvordan?

Selvfølgelig gleder jeg meg til å se venner og familie igjen. Jeg gleder meg til å spise norsk mat. Jeg gleder meg til å gå på friidrettstreninger på Sola. Jeg gleder meg til å sove på rommet mitt igjen. Jeg gleder meg til å sove i sengen min.  Jeg gleder meg til å kunne snakke norsk. Jeg gleder meg til å være hos venner på kveldene og bare sitte å snakke, le og kose meg. Jeg gleder meg til å spise middag med familien. Jeg gleder meg til alt egentlig. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal klare å gi slipp på livet mitt her borte for å få oppleve alt det jeg gleder meg til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å si hade til folk jeg kanskje aldri får se igjen. Så uansett hvor mye jeg gleder meg til å komme hjem, er jeg ikke klar for å dra. Jeg er ikke klar til å si hade. Dagen jeg drar hjem kommer til å bli den verste og beste dagen i mitt liv. Jeg vil ikke dra, men jeg vil komme hjem. Jeg føler meg ikke klar til å dra enda, men ville likevel aldri endret hjemreisedatoen til en senere dato. Dette gir ikke mening. Jeg vet det. For å forstå må du ha opplevd det. Jeg føler meg bare ikke klar.

Les mer i arkivet » Juni 2012 » Mai 2012 » April 2012
hits